Arbeidsprøve

(Oversettelse frafransk til norsk v/ advokat Lars E. Mørk.:)

DEN EUROPEISKE MENNESKERETTIGHE,TSDOMS STOL

ANDRE AVDELING I HENHOLD TIL GAMMEL ORDNING

SAK STANGU OG SCUTELNICU MOT ROMANIA

(Sak nr. 53899/00)

DOM

STRASBOURG

3l januar 2006

(……)

FAKTUM

I. SAKENS OMSTENDIGHETER

)

A. Den omtvistede artikkelen

9. Klagerne, som er journalister r Monitorul i Iasi, publiserte i utgaven av 27.mai 1997 en artikkel med tittelen “Dejeus (innenriksministeren) øks treffer Copouhøyden. Avgang i Iasi- politiets ledelse “, og hvis undertittel var “Oberst P.S. er ikke lenger politimann. Har han manipulert milliarder?”. Aftikkelens innhold er som følger

“I henhold til visse kilder i politiets generalkommisariat har Oberstløytnant P. S., avdelingssjef i etterforskningsavdelingen ved politiet i lasi, sluttet i sin stilling. Vi presiserer at P. S, var tillagt ansvaret for de viktigste aktivitetsområdene i politiet i lasi, nemlig kriminalavdelingen, økonomiavsnittet og rettsavdelingen etc.

I henhold til de samme kildene avgikk Oberstløytnant P. S. i går og avstod på det vis fra sin politikarriere.

Flem til sist høst ledet P.S. fylkeskommisariatet i politiets brigade for bekjempelse av korrupsjon og smugling. Ettersom han utmerket seg ved kompleksiteten i de saker han behandlet (“Schrotter”, “samuel Frenchel”, etc), pådro P. S. seg den lokales presses oppmerksomhet. Han var blitt en kontroversiell tjenestemann fordi hans hustru, dommeren, hadde truffet avgiørelser i flere av sakene som han hadde behandlet. Utnevnelsen av ham til avdelingssjefi etterforskningsavdelingen var en de facto degradering.

Årsakene til at P. S. gikk av fi’a etterforskningsavdelingen er ikke kjent for øyeblikket. Offisielt holder hans overordnede det mot harn at han “har hatt srnå resultater å vise til i sitt arbeide”. Imidlertid er hans innblanding i visse affærer godt kjent for ledelsen i politiets generalkommisariat.

Dessuten er den avgåtte sjefen for “bekjempelse av kotrupsjon” i følge visse kilder i politiet mistenkt for å ha vært med på å stifte Moldova bank ved å ha investeft den enorme sum av ca. 1,5 milliarder lei, dvs. 5% av verdien av aksjene. Hans overordnede prøver å finne ut av hvilken sum P. S. reelt hadde til hensikt å investere i denne banken og nøyaktig hvor den kom fra. At politirnannen forsøker å få tilbake en del av aksjene i denne banken ble på et vis bekreftet av E. C., president i handels og industrikammeret i lasi. “Jeg diskuterte med P. S. vedrørende opprettelsen av denne banken og spurte om hans råd som økonom. Vi kom til den konklusjon at vi ville investere noen millioner, i henhold til våre midler”, bekreftet E. C. sotn vitne”

10. Artikkelen hadde med et fotografi av P. S. med teksten: ” Oberstløytnant P. S. ledet den viktigste

avdelingen i

(…..)

fu

lkespolitiet”.

RETTSANVENDELSE

(…)

B. Domstolens vurdering

40. Domstolen minner om sin etablerte praksis hvoretter pressen spiller en essensiell rolle i et demokratisk samfunn: Selv om den ikke må gå utover visse grenser, som først og fremst har med beskyttelsen av ryktet og rettighetene til tredjemenn, påligger det den ikke desto mindre å kommunisere informasjon og ideer angående ethvert spørsmål av generell interesse, herunder det som angåtr virkemåten og administrasjonen til den dømmende makt, alt mens den ivaretar sine plikter og sitt ANSVAI.

41. Vilkåret om “nødvendighet i et demokratisk samfunn” pålegger Domstolen å bestemme om en omtvistet innblanding har som bakgrunn et “tvingende samfunnsmessig behov”. De kontraherende stater nyter av et visst rom for skjønn når det gjelder å bedømme om eksistensen av et slikt behov, men denne går i hop med en europeisk kontroll både med loven og avg1Ørelsene som anvender den, også når de er avsagt av en selvstendig domstol.

42.I utøvelsen av sin myndighet til å kontrollere må domstolen vurdere den omtvistede innblanding i lyset fra alle sakens omstendigheter, herunder innholdet av de påklagede utsagn og konteksten de hører hjemme i. I særdeleshet påligger det den å bestemme om restriksjonen på friheten til å ytre seg var forholdsmessig til det etterstrebede legitime formål “og om de grunnene som Høyesterett påberoper for å begrunne den var “relevante og tilstrekkelige” (se M. A. Perna mot Italia ( GC) nr.

48898199, $ 39, CEDH 2003 -Y ogCumpana og Mazare mot Romania (GC) nr. 33348196, $$ 89-90, 17.12.2004).

43.I det foreliggende tilfelle er det ikke omstridt at dommen mot klagerne i Høysterett til å betale erstatning til de fornærmede sivile parter utgjør “en innblanding fra den offentlige myndighet” i klagernes rett til ytringsfrihet. Spørsmålet stiller seg om en slik innblanding kan rettferdiggjøres på grunnlag av andre avsnitt i artikkel 10.

44. Domstolen anser, noe som for øvrig ikke har vært omtvistet i saken, at innblandingen var “i henhold til lov” idet dommen baserte seg på artiklene 998 og999 om sivilrettslig rettsbruddsansvar i Sivillovboken, og at den forfulgte et legitimt formåI, nemlig “beskyttelsen av tredjemanns rettigheter, spesielt ryktet til hustruen S.

45. Domstolen må imidlertid verifisere om denne innblandingen var rettferdiggjort og “nødvendig i et demokratisk samfunn”.

46.Den noterer først at den påklagede artikkelen angikk et tema med generell
interesse og med særlig aktualitet for det rumenske samfunn, nemlig påstått korrupsjon hos høyere funksjonærer i politiet og den dømmende myndighet.

47. Domstolen minner om at grensen for tillatt kritikk er, som for politikere, videre for funksjonærer som utøver sine offisielle funksjoner. Imidlertid kan man bare si at funksjonærer bevisst utsetter seg for en slik nøye kontroll av sine handlinger og gester pånøyaktig samme vis som politikere og må behandles på lik linje med disse når det dreier seg om kritikk av deres adferd. Hva mer et, må funksjonærer og spesielt dommere, på grunn av sin plikt til tilbakeholdenhet, for å kunne utføre sine verv nyte tillit fra offentligheten uten å bli unødvendig forstyrret. Det kan derfor vise seg

nødvendig å beskytte dem mot fornærmende angrep mens de er i tjeneste (Janowski mot Polen) (GC), nr.25716194, $ 33 CEDH 1999 -I).

48. Selv om klagerne i det foreliggende tilfelle, i kraft av den rolle som er tillagt pressen i et demokratisk samfunn, hadde plikt til å alarmere offentligheten om antatte feilanvendelser av den offentlige myndighet, innebærer det å rette direkte anklager mot ektefellene S. en forpliktelse for dem til å skaffe et tilstrekkelig faktisk grunnlag for det de har skrevet.

49.På dette punkt passer det å minne om at garantien for journalister i artikkel 10 er underlagt vilkåret om at de interesserte pafter handler i god tro med hensyn til å bringe frem eksakt og troverdig informasjon i henhold til journalistisk etilrk (Cumpana og Mazare, sitert foran, $$ 101-102).

50. Rett nok var klagernes utsagn først og fremst formulert i en spørrende form, noe som kunne gi grunn til å tenke at det ikke dreide seg om mistanke om korrupsjon i forhold til P. S., men når man undersøker utsagnene i lys av hele artikkelen fremgår det at de var faktiske utsagn og at klagerne hadde til hensikt å kommunisere et budskap til den offentlige opinionen som var lite tvetydi g (se, mutatis mutandis, CumpanaogMazare,fotansiterl, $ 100 ogPerna,foransitert,S T),nemligatP. S. sannsynligvis hadde behandlet flere saker i samarbeide med hustruen og at nå hadde de til hensikt å investere en betydelig sum penger i en privat bank.

51. Men Domstolen konstaterer at under sakens behandling for de interne domstolene gjorde klagerne ikke på noe tidspunkt forsøk på å bevise eksistensen av et faktisk grunnlag for deres skriverier. Tvert i mot har de etter rettsmøtene den 12.02. og den

I 9.03.1998 vist seg ganske så uinteressert i saken, idet de uteble fra senere rettsmøter i førsteinstansdomstolen i Iasi. De har likeledes på alle stadier i prosedyren unnlatt å fremlegge det minste bevis som kume underbygge deres påstander.

52.I den grad klagerne påberoper seg at det var på grunn av kildevernet at det var umulig for dem å fremlegge bevis, presiserer Domstolen at klagernes plikt til å fremskaffe et solid faktisk grunnlag for de omtvistede påstander ikke på noe som helst vis innbar en forpliktelse til årøpe navnene til de personene som hadde gitt de opplysningene som artiklene var basert på (se, mutatis mutandis, Cumpana og Mazare, foran sitert, I 106).

53. Domstolen bemerker likeledes at klagerne i sitats forrn gjentok det som visepresidenten i handelskammeret, E. C., hadde sagt om P. S.’ deltakelse i stiftelsen av Moldova Bank (“Vi kom til den konklusjon at vi ville investere noen millioner, i henhold til våre midler”, $ t herover). Men i sitt vitnemål for førsteinstansdomstolen benektet E. C. bestemt å ha sagt dette. Påstandene om P. S.’ planlagte investering ble heller ikke bekreftet av noe som helst annet bevis, slik at Domstolen er ikke overbevist av klagernes argument om å ha vær1 i god tro. Tvert i mot anser den at når de gientok utsagn tillagt tredjemenn, skulle de ha utvist en større strenghet og en viss tilbakeholdenhet (se, mutatis mutandis, Stangu mot Romania,(besl.), nr.57551/00,
09.1 1.2004).

54. Som følge av fravær av god tro og faktisk grunnlag, og selv om den omtvistede artikkel har sammenheng med en videre debatt som er svært aktuell for det rumenske

samfunn, nemlig korrupsjon av offentlige tjenestemenn, tror ikke domstolen at man kan se i klagernes utsagn uttrykket for ” en dose overdrivelse” eller “provokasjon” som det er tillatt å gSøre bruk av i utøvelsen av journalistisk frihet (se, mutatis mutandis, Dalban mot Romania (GC), nr. 28114195, $ 49, utvalg 1999 – VI).

55. Domstolen noterer at Høyesteretts resonnement først og fremst hviler på konstatering av en ikke-økonomisk skade hos fornærmede på grunn av de omtvistede skriverier. Klagerne kan bare påstå at domstolens anførte motiver ikke var tilstrekkelige, og så lenge de selv har unnlatt å legge frem for domstolene argumenter og bevismidler som støtter dette, har de fratatt de nasjonale dommerne muligheten til å vurdere, med kjennskap til alle sakens omstendigheter, om det har skjedd eller ikke en overskridelse av grensene for tillatt kitikk (se, mutatis mutandis, Cumpana og Mazare, foran siteft, $ i07).

56. Tilslutt fremhever Domstolen at erstatningen klagerne ble dømt til å betale til ektefellene S. var relativt beskjeden, nemlig et beløp tilsvarende 831 Euro til hver av de fornærmede. (.. ..)

57. Men henvisning til det rom for skjønn som de kontraherende stater har i slike tilfeller, anser Domstolen i lys av sakens omstendigheter at den sivilrettslige dommen mot klagerne ikke var uforholdsmessig i forhold til det etterstrebede legitime formålet, og at den påklagede innblanding derfor kan passere som “nødvendig i et demokratisk samfunn”.

58. Av denne grunn har det ikke skjedd brudd på Konvensjonens arlikkel 10

(…..)

(OSLO, den 24. mars 2006/LEM )